Amia ble i august parret med Tommy. Håpet var å få et kull med noen aktive og lærevillige valper med bra pels og størrelse. Med disse foreldrene som både er pene og flinke skulle det være mulig og få noen kommende stjerner. Men det er ikke alltid man får det som jeg vil og man kan ikke bestille valper etter ønske.
Det var ingen problemer under drektigheten. Amia var like sprek frem til den dagen hun fødte. Det er ikke enkelt å vite om hu var drektig eller ikke. Men det ene tegnet etter det andre dukke opp og i uke 7 kunne jeg kjenne liv inni den voksende magen. Magen vokste ikke mye så jeg hadde en anelse om at det enten var 1 eller 2 inni der. Jeg tok hverken ultralyd eller røngten. Temperaturen ble målt 2 ganger daglig fra midt i uke 7. Den var veldig jevn om morgenen 37,4 og om kvelden 37,8.
Søndag 6.okt var det ingen forandring i tempen. Målte den 3 ganger (37,4/37,6/37,8). Eneste forandringen var at hun hadde fått diare og da vi gikk en liten tur var hun like ivrig som vanlig. Men på kvelden urolig, Ble noen turer ut, men hun la seg opp i senga mi og jeg skulle bare snu henne og da som det mye væske. Vannet gikk og fødslen var i gang litt over 1. Da var det bare å ringe Gunn. Heldigvis bor hun ikke langt unna fordi her gikk det fort. Var ikke mye vi rakk før første valp var på vei ut. Posen var sprukket og han kom med bakbeina først. Stakkar Amia. Ingen lett start på livet som mor. Men etter hjelp kom den ut kl 02.13. Det ble en liten gutt på 171 gram. Han hadde fargene etter Amia. Ganske mørk med tegninger bla en stjerne i pannen og 4 hvite sokker. Han fikk en tøff start og det var ikke mye liv i han da han kom ut. Men etter litt kraftig slynging kom det til slutt lyd.
Helt fra begynnelsen hørte vi at han var ganske tett. Siden han kom med rompa først kom det mye slim i lungene. Stakkar liten, men det så ut som om det kom ut litt etterhvert. Amia sine patter er ikke av de største noe som gjorde det vanskelig for han å få sugd seg fast. Fikk melket litt melk ut av Amia som ha fikk så systemet skulle komme i gang. Senere fikk han morsmelkerstatning i flaske.
En time etter første valp var det i gang igjen. Også denne gangen kom valpen med bakbeina først. Denne valpen var mye større og satt seg fast. Det tok en liten stund og med mye hjelp kom den til slutt ut. Her var det ikke noe liv. Det var ei nydelig lys tispe med fine hvite tegninger og 259 gram. Gunn prøvde alt for å redde henne, men fikk aldri liv i henne. Dessverre. Amia fikk hilse på den. tok den i munnen og bar den litt, men så viste hun ikke så veldig interesse for den.
Så var fødselen slutt og Amia roet seg. La seg til men valpen fikk ikke tak i pattene, hverken med eller uten hjelp. Men av flaske drakk den bra. Så skulle den få flaske annenhver time. Amia var veldig ivrig med å vaske og stelle han. Flink mamma.
Tiden gikk og etterhvert ble jeg alene med Amia og valpen. Det eneste jeg måtte passe på var at den lå slik at den fikk nok varme. Ellers gikk alt bra untatt og jeg hørte at valpen fortsatt var litt tett. Men da jeg skulle gi mat i 11 tiden ville han ikke drikke. Bestemte meg for å vente litt og prøve igjen litt senere. Han begynte å gispe litt etter pusten. Dermed bar det til dyrlegen, hvor han fikk ei sprøyte og jeg fikk beskje om og komme tilbake dagen etter hvis han fortsatt var i live.
Da vi kom hjem virket det som han ble litt bedre og både mor og barn roet seg og de fikk sove. Så var det bare og være den som tittet innom litt av og til for å se om alt gikk bra. Slet litt med å få i han mat, men han krabbet rundt i Amia og virket ikke som noe var galt. noen timer senere ble han mye verre. Han lå der bare og gispet etter pusten og ble slapp. Da bar det til dyrlegen igjen. Vi ba han gjøre alt han kunne for den lille. Amia var helt fortvilet og i hodet mitt ønsket jeg så inderlig og redde han for henne. Nok en gang fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etter hvis han var i live. Det viktigste var å gi han nok væske og holde han varm.
Da vi kom hjem ble Amia litt frustrert da hun ikke fikk helt den responsen hun ville fra valpen. Men hun var flink til å vaske han og ligge ved han. Nok en gang virket det som han ble bedre, men så var det plutselig slutt. Både jeg og min mor som hadde vært med oss siden første dyrlege besøk prøvde alt for å få liv i han, men til ingen nytte. Han ble litt over et halvt døgn gammel.
Begge valpene hadde nå sovnet inn og jeg satt nå igjen med en fortvilet Amia. Hun gikk og bar en stund på valpen og skjønte ingenting. Stakkar. Så vi pakket sammen og dro fra leiligheten min. I håp for at det skulle bli enklere for henne og glemme. Det har fungert ganske bra. Selvfølgelig leter hun litt og er blitt veldig avhengig og ha noen rundt seg hele tiden. Men ellers er formen etter omstendighetene fin.
Det er 5 år og 1 måned siden jeg opplevde dette sist gang. Da var det Kita som mistet valpene sine. Heldigvis den gangen skjønte ikke Kita noen ting siden de døde under keisersnitt. Da var det vel jeg som sørget mest over tapet over to flotte guttevalper. Denne gangen det utrolig trist. Tårene har rent helt siden jeg stor der hos dyrlegen andre gang der beskjeden var at han egentlig var dødsdømt. Det er så utrolig trist når dette skjer. Så det er ikke bare lett og være oppdretter, det er både gode og triste stunder. Jeg har dessverre nesten bare opplevd den triste delen veed det å være oppdretter og det frister ikke og fortsette etter at det har skjedd to ganger at det går galt. Det er så ufattelig trist når man har gått og gledet seg i 2 måneder, kjent at det er liv i magen. Det å vente spent på antallet, hvilket kjønn får valpene, hvordan ser de ut osv. Kanskje var det en som ville smelte hjertet slik at man bare måtte beholde den. Navneforslag lå også klart. I disse 2 månedene som jeg har ventet har man forberedt seg og gjort klart alt. Både gledet meg og i tillegg gruet meg litt, men jeg tenkte at det ikke kunne gå like galt en gang til.
I valpekassen ligger det et lyst teppe med litt blod på. Ved siden av står kassen fylt av aviser som er valpesikret uten stift. På gulvet er det noen flekker blod. Alt står og ligger klart og alt var forberedt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar