Den 16.desember ble Kita akutt dårlig. Hun fikk akutt livmorbetennelse og det var ingenting veterinæren kunne gjøre.
Kita var en god læremester. Makan til sta og egen hund. En ekte terrier. Hadde hun bestemt seg for noe så ble det sånn. Det var ingen vits å tvinge henne til å gjøre noe som helst.
For å trene Kita måtte jeg være kreativ. Hun var ikke en hund som jeg kunne trene vanskelig eller lenge med. All trening måtte være på hennes premisser. Uten henne hadde jeg aldri funnet ut de mest utroligste måter å trene på. Kita elsket godbiter og mat. Leke var hun ikke glad i. Det å leke er missbruk av energi. Jeg tror aldri Kita brukte mer energi enn hun måtte. I løpet av 11 år tror jeg hun aldri noen gang har vært ordentlig sliten.
Hun var en ekte terrier. Ikke redd for noe. Hun trodde hun var en stor hun og ga seg aldri hvis noen prøvde seg på henne. Hun var en leder. Kita kunne komme inn i et rom, stille seg opp med halen i været og da var det ingen som prøvde å yppe seg.
Kita fikk prøvd seg på mye, selv om ble kjøpt som en potensiell agilityhund. Hun skulle nok egentlig ha kommet i et hjem som likte å drive med spor. Der var hun utrolig god. Briljerte både på spor og blodsporkurs.
På agilitybanen har vi mange interessante løp. Vi kom oss opp i klasse 2, men der stoppet det. På banen var det nok jeg som sprang lengt av meg og Kita. Jeg vet ikke hvor mange yttersvinger jeg har sprunget med henne. Men hun gjorde sitt beste når hun ville gå. Hun har samlet mange premier. Vi har lagt opp mange ganger, men har også gjort flere comeback.
Etter at hun fikk en korsbåndskade la vi opp på ordentlig i offisielle løp. Men etter opptrening har hun fått deltatt som senior og i klubbmesterskap.
Takk for alt du har lært med Kita. Du vil aldri bli glemt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar