Nidaros Agility Action 12.januar

Noen dager etter at Gauldalspretten var avholdt begynte forberedelser til en konkurranse med det samme målet. Nemlig det å få med flere rekrutter til å konkurrere. Det å få konkurranse til å være lek og morro, ikke bare alvor og nerver. Dette skulle være en konkurranse hvor det er umulig å diske og alle kommer med på resultatlisten.

Premiene

Den litt ustabile seierspallen vår

Alt er klart til konkurransen

Søndag 12.januar var datoen da konkurransen skulle avholdes. Den fikk navnet Nidaros Agility Action. Etter mange varme dager i Trøndelag kom kulden. Men den skulle ikke stoppe oss arrangører, Trude, Julie, Bente og meg. Vi var spente på om deltakerene ville dukke opp. De skuffet ikke og det ble en strålende dag selv om gradestokken viste litt over -10 grader. Med mange flotte deltakere og haugevis med premier sponset av Felleskjøpet og egenproduserte leker måtte dette bli en suksess.

Klassene vi hadde med var ikke de tradisjonelle klassene som hopp og agility, men Poengløp som var en satt bane med tunneler, hopphinder, slalåm og stigen. Her var det ikke oppsatt en bestemt bane etter nummer, men hver ekvipasje skulle lage sine egen bane på maks hinder. Målet var å skaffe seg mest poeng på best mulig tid. Hindrene hadde ulik poengverdi: Tunnel 3p, hopphinder 5p, slalåm og stige 10p.

Den andre klassen var Tidspress. Her ble det satt en enkel hoppbane hvor målet var å komme lengst mulig uten hinderfeil på 40 sek. Man fikk 1p for hvert hinder man klarte, men fikk man et riv eller vegring var konkurransen over. Den med flest poeng ble kåret til vinner.

Sist ute var tunnelcup. En bane bestående kun av tunneler, der kun start og mål var hopphinder. Her var det om å komme seg gjennom banen med minst mulig feil og raskest tid. Disk ble straffet med 100 feilpoeng.

Vi hadde fordelt oppgaver i mellom oss og fikk mye hjelp av deltakere slik at alle kunne delta med sine hunder. Jeg og Julie hadde dommeransvaret, mens Trude og Bente fungerte som altmuligdamer.

Planen var at jeg skulle starte med både Amia og Kita, men stakkar Kita fikk en strekk da hun gled på isen og ble dessverre halt. Amia derimot gjorde sitt beste og vant 3 av 3 mulige løp.


Det var utrolig artig å arrangere en slik konkurranse. Deltakerene var blide og mange lykkelige hunder. Ekstra stas var det at vi kunne dele ut flotte og mange premier til de 3 beste i hver klasse.

Utifra kommentarer og tanker rundt konkurransen følte jeg at dette var noe deltakerene vil ha mer av. Vi har ikke så mange konkurranser her i Trøndelag, så jeg håper det er mulighet for å arrangere flere slike konkurranser i fremtiden. Kanskje vi kommer til å gjøre det eller at andre kan overta staffettpinnen.

Godt nyttår! Velkommen 2014

Da er 2013 over. Det ble et år med mange oppturer og noen nedturer.

Agility

Amia startet året med å være i klasse 1 i agility og klasse 2 i hopp (hadde alle nappene til klasse 3, men valgte å vente litt). Målet var å starte i hopp 3 og få opprykk til klasse 2 i agility. Veldig spennende for jeg har aldri startet i klasse 3 før. Året startet med en litt heit Amia som helst ville bestemme litt selv og resultatet ble en del disk. Det begynte å løsne litt i mai, men marginene var ikke helt på vår side i Ålesund med 2 løp med 5 feil. Men så løsnet det litt og på ei helg var hun plutselig i klasse 2 agility. I juni ble det litt stang ut før den store overraskelsen kom i juli. Vi tok storcertet i hopp på NKK Trondheim. Den samme helga tok Amia sitt første napp i klasse 2 agility. I august avsluttet Amia sesongen med å få opprykk til agility klasse 3 ved å ta 2 napp på Stavsøra. Så vi kan starte 2014 i klasse 3 i både hopp og agility.

Planen var at Kita skulle få agilitykonkurranser på hjemmebane. Slik ble det dessverre ikke. To uker før første konkurranse skadet hun kneet og dermed var sesongen over. Hun kom sterkt tilbake på nidaros sitt klubbmesterskap og ble klubbmester i ag2 og hopp2 liten.

Utstillingen

Etter mange reserve cert på nkk utstillinger tok hun storcertet på Nkk Trondheim med oppdretter Gunn som handler. Dermed ble hun endelig Norsk utstilling champion.

Den størst nedturen var i oktober da Amia mistet sine to valper. Men er nå i god form igjen og vi ser frem mot hva som vil hende i 2014 både i utstillingsringen, på agilitybanen og LC feltet. Kanskje det dukker opp noen flere overraskelser eller spennende hendelser. Det første som vil skje i 2014 er en uoffisiell konkurranse Nidaros Agility Action. Spennende å være med på å arrangere et stevne som forhåpentligvis vil bli en dag med mye agilitymorro.

Gauldalspretten

Det ble ingen NM på oss i år, men fikk en bra erstatning, Gauldalspretten. Søndagen ble det arrangert i ridehallen på Skjetlein. Jeg hadde meldt på både Amia og Kita. Dette var en konkurranse litt annerledes enn andre uoffisielle konkurranser her i Norge med øvelser som ikke jeg har om.

·         TFU: TID – FEIL – UT som var en enkel  hoppbane med kort slalom hvor vi fikk 30 sek til å utføre flest hinder uten feil. Når tiden går ut eller man gjør en feil må man forte seg over målhinderet for å få stoppet tiden.

·         Stigespill hoppbane der felthinder og slalom er snarveier og tunneler er

Omveier. Det blir gitt feilpoeng for vegringer, riv og disk.

·         Tunnelskrekken hoppbane uten slalom, med lokketunneler der hver tunnel som

hunden tar gir 100 minuspoeng! Det ble også gitt 5 feil ved riv eller vegring.

 

Ingen kunne diske denne dagen, men bare få en haug med feilpoeng. Slik kom alle med på resultatlistene. På TFU og Stigespillet kunne vi få 2 forsøk og kun et forsøk på Tunnelskrekken, altså 5 løp.

 

Det var også en litt annen klasseinndeling:

Høydeklasser:

MINI hunder under 30 cm Hinder = 23 cm

LITEN hunder under 38 cm Hinder = 30 cm

MIDDELS hunder mellom 35-46 cm Hinder = 40 cm

STOR hunder over 43 cm Hinder = 55 cm

 

Erfaringsnivå:

REKRUTT hunder som aldri har startet i offisielle agilitykonkurranser.

BEGYNNER hunder som enda ikke har deltatt i klasse 2.

EKSPERT hunder som har deltatt i klasse 2.

Begge mine gjorde det ganske bra. Amia fikk brukt litt energi på førsteløpet. Vi disket med glans etter 2 hinder, men resten av løpene gikk greit. Litt heit på starten, så jeg gikk ikke så langt fra henne. Kita var jevn og hun gikk bra alle 5 løpene. Ikke verst av en 9 år gammel veteran.

Dette ble en lang, men utrolig artig dag. Vi var nesten ingen fra Nidaros, men mange fra Gauldal, også mange små hunder.  Håper dette kan videreføres og at vi får mange slike konkurranser i Trøndelag.

Tur i 13 grader i NOVEMBER

I dag er det 16. november og gradestokken viser 13 grader. Da ble det jammen meg en tur i joggesko. Det er litt rart etter å ha hatt på ullundertøy og sklidd på glattisen en stund. Plutselig så ble det så varmt og bart. Man vet aldri hva man får i TRØNDELAG.

Utenfor vinduet nå herjer stormen Hilde. Regn og mye vind. Amia bruker vinden som en unnskyldning for å bjeffe litt ekstra, mens Kita tar livet med ro i sofaen.

I morgen er det klart for Gauldalspretten. Vi gleder oss og satser på at vinden løyer.

I gang med trening igjen

Det tok litt tid før Amia ble helt seg selv igjen. I ca 2 uker var hun på leting etter valpene og ville ikke være alene. Hu fotfølgte meg og skulle helst ligge på fanget hele tiden.

Nå er hun i fin form og man merker ingenting av drektigheten eller fødsel. Sprek har hun vært hele tiden og kroppen er nå like stram som før. Først ble det kun turgåing og etterhvert tok vi turen til agilitybanen. I begynnelsen sprang hun mellom vingene og gjennom tunneler. Ingenting og si på iveren og farten. Ble kun veldig korte økt de første gangene.

Nå er vi i full gang igjen. Hopper på det laveste og trener fortsatt korte økter. Noe jeg vil fortsette med. Høyden har hun ingen problemer med i konkurranse likevel. Vi har fått trent ute til nå, siden snø og frost har holdt seg unna. Men nå er vel vinteren kommet for og bli.

På lørdagen fikk vi trene 2 økter i ridehuset på skjetlein. Nidaros hadde leid hallen for de som skal til NM neste helg. Der skulle vi også gjerne vært med, men det får bli til neste år. Fokuset var på diskriminering. Et rør lå under mønet. Planen var å ta mønet og ikke røret. Jeg har jo en rørhund, så det ble litt utfordring. Men vi greide det til slutt. Jeg må være veldig TYDELIG med hva jeg sier. MØNE eller GJENNOM, da gikk det greit. Dette må vi ha på plass når vi skal rykke opp til agility klasse 3 neste år.

Neste helg blir det Gauldalsspretten for oss som ikke skal til NM. Det tror jeg blir gøy. Mye morro har vi blitt lovet.

Valpekassen er tom...

Idag har Amia egentlig termin. Det er dag 63. I valpekassa er det ikke noe liv. Ikke at det skulle være masse liv eller fullt opp i der. Amia er jo en liten hund så jeg forventet ikke mange valper og yrende liv skal det jo heller ikke være med en gang. Valpene er jo født både blinde og døve. Men denne gangen skulle det bare liv der i noen timer. Noen timer med en liten gutt som klamret seg til livet i et halvt døgn, men en flink mor som gjorde alt nesten etter boka.

Amia ble i august parret med Tommy. Håpet var å få et kull med noen aktive og lærevillige valper med bra pels og størrelse. Med disse foreldrene som både er pene og flinke skulle det være mulig og få noen kommende stjerner. Men det er ikke alltid man får det som jeg vil og man kan ikke bestille valper etter ønske.

Det var ingen problemer under drektigheten. Amia var like sprek frem til den dagen hun fødte. Det er ikke enkelt å vite om hu var drektig eller ikke. Men det ene tegnet etter det andre dukke opp og i uke 7 kunne jeg kjenne liv inni den voksende magen. Magen vokste ikke mye så jeg hadde en anelse om at det enten var 1 eller 2 inni der. Jeg tok hverken ultralyd eller røngten. Temperaturen ble målt 2 ganger daglig fra midt i uke 7. Den var veldig jevn om morgenen 37,4 og om kvelden 37,8.

Søndag 6.okt var det ingen forandring i tempen. Målte den 3 ganger (37,4/37,6/37,8). Eneste forandringen var at hun hadde fått diare og da vi gikk en liten tur var hun like ivrig som vanlig. Men på kvelden urolig, Ble noen turer ut, men hun la seg opp i senga mi og jeg skulle bare snu henne og da som det mye væske. Vannet gikk og fødslen var i gang litt over 1. Da var det bare å ringe Gunn. Heldigvis bor hun ikke langt unna fordi her gikk det fort. Var ikke mye vi rakk før første valp var på vei ut. Posen var sprukket og han kom med bakbeina først. Stakkar Amia. Ingen lett start på livet som mor. Men etter hjelp kom den ut kl 02.13. Det ble en liten gutt på 171 gram. Han hadde fargene etter Amia. Ganske mørk med tegninger bla en stjerne i pannen og 4 hvite sokker. Han fikk en tøff start og det var ikke mye liv i han da han kom ut. Men etter litt kraftig slynging kom det til slutt lyd.

Helt fra begynnelsen hørte vi at han var ganske tett. Siden han kom med rompa først kom det mye slim i lungene. Stakkar liten, men det så ut som om det kom ut litt etterhvert. Amia sine patter er ikke av de største noe som gjorde det vanskelig for han å få sugd seg fast. Fikk melket litt melk ut av Amia som ha fikk så systemet skulle komme i gang. Senere fikk han morsmelkerstatning i flaske.

En time etter første valp var det i gang igjen. Også denne gangen kom valpen med bakbeina først. Denne valpen var mye større og satt seg fast. Det tok en liten stund og med mye hjelp kom den til slutt ut. Her var det ikke noe liv. Det var ei nydelig lys tispe med fine hvite tegninger og 259 gram. Gunn prøvde alt for å redde henne, men fikk aldri liv i henne. Dessverre. Amia fikk hilse på den. tok den i munnen og bar den litt, men så viste hun ikke så veldig interesse for den.

Så var fødselen slutt og Amia roet seg. La seg til men valpen fikk ikke tak i pattene, hverken med eller uten hjelp. Men av flaske drakk den bra. Så skulle den få flaske annenhver time. Amia var veldig ivrig med å vaske og stelle han. Flink mamma.

Tiden gikk og etterhvert ble jeg alene med Amia og valpen. Det eneste jeg måtte passe på var at den lå slik at den fikk nok varme. Ellers gikk alt bra untatt og jeg hørte at valpen fortsatt var litt tett. Men da jeg skulle gi mat i 11 tiden ville han ikke drikke. Bestemte meg for å vente litt og prøve igjen litt senere. Han begynte å gispe litt etter pusten. Dermed bar det til dyrlegen, hvor han fikk ei sprøyte og jeg fikk beskje om og komme tilbake dagen etter hvis han fortsatt var i live.

Da vi kom hjem virket det som han ble litt bedre og både mor og barn roet seg og de fikk sove. Så var det bare og være den som tittet innom litt av og til for å se om alt gikk bra. Slet litt med å få i han mat, men han krabbet rundt i Amia og virket ikke som noe var galt. noen timer senere ble han mye verre. Han lå der bare og gispet etter pusten og ble slapp. Da bar det til dyrlegen igjen. Vi ba han gjøre alt han kunne for den lille. Amia var helt fortvilet og i hodet mitt ønsket jeg så inderlig og redde han for henne. Nok en gang fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etter hvis han var i live. Det viktigste var å gi han nok væske og holde han varm.

Da vi kom hjem ble Amia litt frustrert da hun ikke fikk helt den responsen hun ville fra valpen. Men hun var flink til å vaske han og ligge ved han. Nok en gang virket det som han ble bedre, men så var det plutselig slutt. Både jeg og min mor som hadde vært med oss siden første dyrlege besøk prøvde alt for å få liv i han, men til ingen nytte. Han ble litt over et halvt døgn gammel.

Begge valpene hadde nå sovnet inn og jeg satt nå igjen med en fortvilet Amia. Hun gikk og bar en stund på valpen og skjønte ingenting. Stakkar. Så vi pakket sammen og dro fra leiligheten min. I håp for at det skulle bli enklere for henne og glemme. Det har fungert ganske bra. Selvfølgelig leter hun litt og er blitt veldig avhengig og ha noen rundt seg hele tiden. Men ellers er formen etter omstendighetene fin.

Det er 5 år og 1 måned siden jeg opplevde dette sist gang. Da var det Kita som mistet valpene sine. Heldigvis den gangen skjønte ikke Kita noen ting siden de døde under keisersnitt. Da var det vel jeg som sørget mest over tapet over to flotte guttevalper. Denne gangen det utrolig trist. Tårene har rent helt siden jeg stor der hos dyrlegen andre gang der beskjeden var at han egentlig var dødsdømt. Det er så utrolig trist når dette skjer. Så det er ikke bare lett og være oppdretter, det er både gode og triste stunder. Jeg har dessverre nesten bare opplevd den triste delen veed det å være oppdretter og det frister ikke og fortsette etter at det har skjedd to ganger at det går galt. Det er så ufattelig trist når man har gått og gledet seg i 2 måneder, kjent at det er liv i magen. Det å vente spent på antallet, hvilket kjønn får valpene, hvordan ser de ut osv. Kanskje var det en som ville smelte hjertet slik at man bare måtte beholde den. Navneforslag lå også klart. I disse 2 månedene som jeg har ventet har man forberedt seg og gjort klart alt. Både gledet meg og i tillegg gruet meg litt, men jeg tenkte at det ikke kunne gå like galt en gang til.

I valpekassen ligger det et lyst teppe med litt blod på. Ved siden av står kassen fylt av aviser som er valpesikret uten stift. På gulvet er det noen flekker blod. Alt står og ligger klart og alt var forberedt...

Trønderhelga nr 2

Denne helga ble en mye bedre trønderhelg en den forrige. Dette skulle være vår siste konkurranse i år og hadde egentlig ingen forhåpninger. Vi hadde nådd målet vårt i år med å rykke opp til klasse 2 i agility og i tillegg fått et napp.

Resultatet etter helga ble 2 napp i ag 2 og dermed opprykk til klasse 3. Veldig fornøyd med Amia. Hun er bare 3 år og er allerede i klasse 3 i både hopp og agility. Det hadde jeg ikke trodd da vi startet årets sesong.
I hoppen ble det en disk og et løp med 1 tidsfeil unna cert.

Satser på at neste sesong blir like super. Vi har mye og trene på i vinter  for å slå disse hundene i sør som er litt bortskjemte med mange stevner.