Utenfor vinduet nå herjer stormen Hilde. Regn og mye vind. Amia bruker vinden som en unnskyldning for å bjeffe litt ekstra, mens Kita tar livet med ro i sofaen.
I morgen er det klart for Gauldalspretten. Vi gleder oss og satser på at vinden løyer.
lørdag 16. november 2013
Tur i 13 grader i NOVEMBER
I dag er det 16. november og gradestokken viser 13 grader. Da ble det jammen meg en tur i joggesko. Det er litt rart etter å ha hatt på ullundertøy og sklidd på glattisen en stund. Plutselig så ble det så varmt og bart. Man vet aldri hva man får i TRØNDELAG.
Utenfor vinduet nå herjer stormen Hilde. Regn og mye vind. Amia bruker vinden som en unnskyldning for å bjeffe litt ekstra, mens Kita tar livet med ro i sofaen.
I morgen er det klart for Gauldalspretten. Vi gleder oss og satser på at vinden løyer.
Utenfor vinduet nå herjer stormen Hilde. Regn og mye vind. Amia bruker vinden som en unnskyldning for å bjeffe litt ekstra, mens Kita tar livet med ro i sofaen.
I morgen er det klart for Gauldalspretten. Vi gleder oss og satser på at vinden løyer.
mandag 11. november 2013
I gang med trening igjen
Det tok litt tid før Amia ble helt seg selv igjen. I ca 2 uker var hun på leting etter valpene og ville ikke være alene. Hu fotfølgte meg og skulle helst ligge på fanget hele tiden.
Nå er hun i fin form og man merker ingenting av drektigheten eller fødsel. Sprek har hun vært hele tiden og kroppen er nå like stram som før. Først ble det kun turgåing og etterhvert tok vi turen til agilitybanen. I begynnelsen sprang hun mellom vingene og gjennom tunneler. Ingenting og si på iveren og farten. Ble kun veldig korte økt de første gangene.
Nå er vi i full gang igjen. Hopper på det laveste og trener fortsatt korte økter. Noe jeg vil fortsette med. Høyden har hun ingen problemer med i konkurranse likevel. Vi har fått trent ute til nå, siden snø og frost har holdt seg unna. Men nå er vel vinteren kommet for og bli.
På lørdagen fikk vi trene 2 økter i ridehuset på skjetlein. Nidaros hadde leid hallen for de som skal til NM neste helg. Der skulle vi også gjerne vært med, men det får bli til neste år. Fokuset var på diskriminering. Et rør lå under mønet. Planen var å ta mønet og ikke røret. Jeg har jo en rørhund, så det ble litt utfordring. Men vi greide det til slutt. Jeg må være veldig TYDELIG med hva jeg sier. MØNE eller GJENNOM, da gikk det greit. Dette må vi ha på plass når vi skal rykke opp til agility klasse 3 neste år.
Neste helg blir det Gauldalsspretten for oss som ikke skal til NM. Det tror jeg blir gøy. Mye morro har vi blitt lovet.
Nå er hun i fin form og man merker ingenting av drektigheten eller fødsel. Sprek har hun vært hele tiden og kroppen er nå like stram som før. Først ble det kun turgåing og etterhvert tok vi turen til agilitybanen. I begynnelsen sprang hun mellom vingene og gjennom tunneler. Ingenting og si på iveren og farten. Ble kun veldig korte økt de første gangene.
Nå er vi i full gang igjen. Hopper på det laveste og trener fortsatt korte økter. Noe jeg vil fortsette med. Høyden har hun ingen problemer med i konkurranse likevel. Vi har fått trent ute til nå, siden snø og frost har holdt seg unna. Men nå er vel vinteren kommet for og bli.
På lørdagen fikk vi trene 2 økter i ridehuset på skjetlein. Nidaros hadde leid hallen for de som skal til NM neste helg. Der skulle vi også gjerne vært med, men det får bli til neste år. Fokuset var på diskriminering. Et rør lå under mønet. Planen var å ta mønet og ikke røret. Jeg har jo en rørhund, så det ble litt utfordring. Men vi greide det til slutt. Jeg må være veldig TYDELIG med hva jeg sier. MØNE eller GJENNOM, da gikk det greit. Dette må vi ha på plass når vi skal rykke opp til agility klasse 3 neste år.
Neste helg blir det Gauldalsspretten for oss som ikke skal til NM. Det tror jeg blir gøy. Mye morro har vi blitt lovet.
onsdag 9. oktober 2013
Valpekassen er tom...
Idag har Amia egentlig termin. Det er dag 63. I valpekassa er det ikke noe liv. Ikke at det skulle være masse liv eller fullt opp i der. Amia er jo en liten hund så jeg forventet ikke mange valper og yrende liv skal det jo heller ikke være med en gang. Valpene er jo født både blinde og døve. Men denne gangen skulle det bare liv der i noen timer. Noen timer med en liten gutt som klamret seg til livet i et halvt døgn, men en flink mor som gjorde alt nesten etter boka.
Amia ble i august parret med Tommy. Håpet var å få et kull med noen aktive og lærevillige valper med bra pels og størrelse. Med disse foreldrene som både er pene og flinke skulle det være mulig og få noen kommende stjerner. Men det er ikke alltid man får det som jeg vil og man kan ikke bestille valper etter ønske.
Det var ingen problemer under drektigheten. Amia var like sprek frem til den dagen hun fødte. Det er ikke enkelt å vite om hu var drektig eller ikke. Men det ene tegnet etter det andre dukke opp og i uke 7 kunne jeg kjenne liv inni den voksende magen. Magen vokste ikke mye så jeg hadde en anelse om at det enten var 1 eller 2 inni der. Jeg tok hverken ultralyd eller røngten. Temperaturen ble målt 2 ganger daglig fra midt i uke 7. Den var veldig jevn om morgenen 37,4 og om kvelden 37,8.
Søndag 6.okt var det ingen forandring i tempen. Målte den 3 ganger (37,4/37,6/37,8). Eneste forandringen var at hun hadde fått diare og da vi gikk en liten tur var hun like ivrig som vanlig. Men på kvelden urolig, Ble noen turer ut, men hun la seg opp i senga mi og jeg skulle bare snu henne og da som det mye væske. Vannet gikk og fødslen var i gang litt over 1. Da var det bare å ringe Gunn. Heldigvis bor hun ikke langt unna fordi her gikk det fort. Var ikke mye vi rakk før første valp var på vei ut. Posen var sprukket og han kom med bakbeina først. Stakkar Amia. Ingen lett start på livet som mor. Men etter hjelp kom den ut kl 02.13. Det ble en liten gutt på 171 gram. Han hadde fargene etter Amia. Ganske mørk med tegninger bla en stjerne i pannen og 4 hvite sokker. Han fikk en tøff start og det var ikke mye liv i han da han kom ut. Men etter litt kraftig slynging kom det til slutt lyd.
Helt fra begynnelsen hørte vi at han var ganske tett. Siden han kom med rompa først kom det mye slim i lungene. Stakkar liten, men det så ut som om det kom ut litt etterhvert. Amia sine patter er ikke av de største noe som gjorde det vanskelig for han å få sugd seg fast. Fikk melket litt melk ut av Amia som ha fikk så systemet skulle komme i gang. Senere fikk han morsmelkerstatning i flaske.
En time etter første valp var det i gang igjen. Også denne gangen kom valpen med bakbeina først. Denne valpen var mye større og satt seg fast. Det tok en liten stund og med mye hjelp kom den til slutt ut. Her var det ikke noe liv. Det var ei nydelig lys tispe med fine hvite tegninger og 259 gram. Gunn prøvde alt for å redde henne, men fikk aldri liv i henne. Dessverre. Amia fikk hilse på den. tok den i munnen og bar den litt, men så viste hun ikke så veldig interesse for den.
Så var fødselen slutt og Amia roet seg. La seg til men valpen fikk ikke tak i pattene, hverken med eller uten hjelp. Men av flaske drakk den bra. Så skulle den få flaske annenhver time. Amia var veldig ivrig med å vaske og stelle han. Flink mamma.
Tiden gikk og etterhvert ble jeg alene med Amia og valpen. Det eneste jeg måtte passe på var at den lå slik at den fikk nok varme. Ellers gikk alt bra untatt og jeg hørte at valpen fortsatt var litt tett. Men da jeg skulle gi mat i 11 tiden ville han ikke drikke. Bestemte meg for å vente litt og prøve igjen litt senere. Han begynte å gispe litt etter pusten. Dermed bar det til dyrlegen, hvor han fikk ei sprøyte og jeg fikk beskje om og komme tilbake dagen etter hvis han fortsatt var i live.
Da vi kom hjem virket det som han ble litt bedre og både mor og barn roet seg og de fikk sove. Så var det bare og være den som tittet innom litt av og til for å se om alt gikk bra. Slet litt med å få i han mat, men han krabbet rundt i Amia og virket ikke som noe var galt. noen timer senere ble han mye verre. Han lå der bare og gispet etter pusten og ble slapp. Da bar det til dyrlegen igjen. Vi ba han gjøre alt han kunne for den lille. Amia var helt fortvilet og i hodet mitt ønsket jeg så inderlig og redde han for henne. Nok en gang fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etter hvis han var i live. Det viktigste var å gi han nok væske og holde han varm.
Da vi kom hjem ble Amia litt frustrert da hun ikke fikk helt den responsen hun ville fra valpen. Men hun var flink til å vaske han og ligge ved han. Nok en gang virket det som han ble bedre, men så var det plutselig slutt. Både jeg og min mor som hadde vært med oss siden første dyrlege besøk prøvde alt for å få liv i han, men til ingen nytte. Han ble litt over et halvt døgn gammel.
Begge valpene hadde nå sovnet inn og jeg satt nå igjen med en fortvilet Amia. Hun gikk og bar en stund på valpen og skjønte ingenting. Stakkar. Så vi pakket sammen og dro fra leiligheten min. I håp for at det skulle bli enklere for henne og glemme. Det har fungert ganske bra. Selvfølgelig leter hun litt og er blitt veldig avhengig og ha noen rundt seg hele tiden. Men ellers er formen etter omstendighetene fin.
Det er 5 år og 1 måned siden jeg opplevde dette sist gang. Da var det Kita som mistet valpene sine. Heldigvis den gangen skjønte ikke Kita noen ting siden de døde under keisersnitt. Da var det vel jeg som sørget mest over tapet over to flotte guttevalper. Denne gangen det utrolig trist. Tårene har rent helt siden jeg stor der hos dyrlegen andre gang der beskjeden var at han egentlig var dødsdømt. Det er så utrolig trist når dette skjer. Så det er ikke bare lett og være oppdretter, det er både gode og triste stunder. Jeg har dessverre nesten bare opplevd den triste delen veed det å være oppdretter og det frister ikke og fortsette etter at det har skjedd to ganger at det går galt. Det er så ufattelig trist når man har gått og gledet seg i 2 måneder, kjent at det er liv i magen. Det å vente spent på antallet, hvilket kjønn får valpene, hvordan ser de ut osv. Kanskje var det en som ville smelte hjertet slik at man bare måtte beholde den. Navneforslag lå også klart. I disse 2 månedene som jeg har ventet har man forberedt seg og gjort klart alt. Både gledet meg og i tillegg gruet meg litt, men jeg tenkte at det ikke kunne gå like galt en gang til.
I valpekassen ligger det et lyst teppe med litt blod på. Ved siden av står kassen fylt av aviser som er valpesikret uten stift. På gulvet er det noen flekker blod. Alt står og ligger klart og alt var forberedt...
Amia ble i august parret med Tommy. Håpet var å få et kull med noen aktive og lærevillige valper med bra pels og størrelse. Med disse foreldrene som både er pene og flinke skulle det være mulig og få noen kommende stjerner. Men det er ikke alltid man får det som jeg vil og man kan ikke bestille valper etter ønske.
Det var ingen problemer under drektigheten. Amia var like sprek frem til den dagen hun fødte. Det er ikke enkelt å vite om hu var drektig eller ikke. Men det ene tegnet etter det andre dukke opp og i uke 7 kunne jeg kjenne liv inni den voksende magen. Magen vokste ikke mye så jeg hadde en anelse om at det enten var 1 eller 2 inni der. Jeg tok hverken ultralyd eller røngten. Temperaturen ble målt 2 ganger daglig fra midt i uke 7. Den var veldig jevn om morgenen 37,4 og om kvelden 37,8.
Søndag 6.okt var det ingen forandring i tempen. Målte den 3 ganger (37,4/37,6/37,8). Eneste forandringen var at hun hadde fått diare og da vi gikk en liten tur var hun like ivrig som vanlig. Men på kvelden urolig, Ble noen turer ut, men hun la seg opp i senga mi og jeg skulle bare snu henne og da som det mye væske. Vannet gikk og fødslen var i gang litt over 1. Da var det bare å ringe Gunn. Heldigvis bor hun ikke langt unna fordi her gikk det fort. Var ikke mye vi rakk før første valp var på vei ut. Posen var sprukket og han kom med bakbeina først. Stakkar Amia. Ingen lett start på livet som mor. Men etter hjelp kom den ut kl 02.13. Det ble en liten gutt på 171 gram. Han hadde fargene etter Amia. Ganske mørk med tegninger bla en stjerne i pannen og 4 hvite sokker. Han fikk en tøff start og det var ikke mye liv i han da han kom ut. Men etter litt kraftig slynging kom det til slutt lyd.
Helt fra begynnelsen hørte vi at han var ganske tett. Siden han kom med rompa først kom det mye slim i lungene. Stakkar liten, men det så ut som om det kom ut litt etterhvert. Amia sine patter er ikke av de største noe som gjorde det vanskelig for han å få sugd seg fast. Fikk melket litt melk ut av Amia som ha fikk så systemet skulle komme i gang. Senere fikk han morsmelkerstatning i flaske.
En time etter første valp var det i gang igjen. Også denne gangen kom valpen med bakbeina først. Denne valpen var mye større og satt seg fast. Det tok en liten stund og med mye hjelp kom den til slutt ut. Her var det ikke noe liv. Det var ei nydelig lys tispe med fine hvite tegninger og 259 gram. Gunn prøvde alt for å redde henne, men fikk aldri liv i henne. Dessverre. Amia fikk hilse på den. tok den i munnen og bar den litt, men så viste hun ikke så veldig interesse for den.
Så var fødselen slutt og Amia roet seg. La seg til men valpen fikk ikke tak i pattene, hverken med eller uten hjelp. Men av flaske drakk den bra. Så skulle den få flaske annenhver time. Amia var veldig ivrig med å vaske og stelle han. Flink mamma.
Tiden gikk og etterhvert ble jeg alene med Amia og valpen. Det eneste jeg måtte passe på var at den lå slik at den fikk nok varme. Ellers gikk alt bra untatt og jeg hørte at valpen fortsatt var litt tett. Men da jeg skulle gi mat i 11 tiden ville han ikke drikke. Bestemte meg for å vente litt og prøve igjen litt senere. Han begynte å gispe litt etter pusten. Dermed bar det til dyrlegen, hvor han fikk ei sprøyte og jeg fikk beskje om og komme tilbake dagen etter hvis han fortsatt var i live.
Da vi kom hjem virket det som han ble litt bedre og både mor og barn roet seg og de fikk sove. Så var det bare og være den som tittet innom litt av og til for å se om alt gikk bra. Slet litt med å få i han mat, men han krabbet rundt i Amia og virket ikke som noe var galt. noen timer senere ble han mye verre. Han lå der bare og gispet etter pusten og ble slapp. Da bar det til dyrlegen igjen. Vi ba han gjøre alt han kunne for den lille. Amia var helt fortvilet og i hodet mitt ønsket jeg så inderlig og redde han for henne. Nok en gang fikk vi beskjed om å komme tilbake dagen etter hvis han var i live. Det viktigste var å gi han nok væske og holde han varm.
Da vi kom hjem ble Amia litt frustrert da hun ikke fikk helt den responsen hun ville fra valpen. Men hun var flink til å vaske han og ligge ved han. Nok en gang virket det som han ble bedre, men så var det plutselig slutt. Både jeg og min mor som hadde vært med oss siden første dyrlege besøk prøvde alt for å få liv i han, men til ingen nytte. Han ble litt over et halvt døgn gammel.
Begge valpene hadde nå sovnet inn og jeg satt nå igjen med en fortvilet Amia. Hun gikk og bar en stund på valpen og skjønte ingenting. Stakkar. Så vi pakket sammen og dro fra leiligheten min. I håp for at det skulle bli enklere for henne og glemme. Det har fungert ganske bra. Selvfølgelig leter hun litt og er blitt veldig avhengig og ha noen rundt seg hele tiden. Men ellers er formen etter omstendighetene fin.
Det er 5 år og 1 måned siden jeg opplevde dette sist gang. Da var det Kita som mistet valpene sine. Heldigvis den gangen skjønte ikke Kita noen ting siden de døde under keisersnitt. Da var det vel jeg som sørget mest over tapet over to flotte guttevalper. Denne gangen det utrolig trist. Tårene har rent helt siden jeg stor der hos dyrlegen andre gang der beskjeden var at han egentlig var dødsdømt. Det er så utrolig trist når dette skjer. Så det er ikke bare lett og være oppdretter, det er både gode og triste stunder. Jeg har dessverre nesten bare opplevd den triste delen veed det å være oppdretter og det frister ikke og fortsette etter at det har skjedd to ganger at det går galt. Det er så ufattelig trist når man har gått og gledet seg i 2 måneder, kjent at det er liv i magen. Det å vente spent på antallet, hvilket kjønn får valpene, hvordan ser de ut osv. Kanskje var det en som ville smelte hjertet slik at man bare måtte beholde den. Navneforslag lå også klart. I disse 2 månedene som jeg har ventet har man forberedt seg og gjort klart alt. Både gledet meg og i tillegg gruet meg litt, men jeg tenkte at det ikke kunne gå like galt en gang til.
I valpekassen ligger det et lyst teppe med litt blod på. Ved siden av står kassen fylt av aviser som er valpesikret uten stift. På gulvet er det noen flekker blod. Alt står og ligger klart og alt var forberedt...
Trønderhelga nr 2
Denne helga ble en mye bedre trønderhelg en den forrige. Dette skulle være vår siste konkurranse i år og hadde egentlig ingen forhåpninger. Vi hadde nådd målet vårt i år med å rykke opp til klasse 2 i agility og i tillegg fått et napp.
Resultatet etter helga ble 2 napp i ag 2 og dermed opprykk til klasse 3. Veldig fornøyd med Amia. Hun er bare 3 år og er allerede i klasse 3 i både hopp og agility. Det hadde jeg ikke trodd da vi startet årets sesong.
I hoppen ble det en disk og et løp med 1 tidsfeil unna cert.
Satser på at neste sesong blir like super. Vi har mye og trene på i vinter for å slå disse hundene i sør som er litt bortskjemte med mange stevner.
Resultatet etter helga ble 2 napp i ag 2 og dermed opprykk til klasse 3. Veldig fornøyd med Amia. Hun er bare 3 år og er allerede i klasse 3 i både hopp og agility. Det hadde jeg ikke trodd da vi startet årets sesong.
I hoppen ble det en disk og et løp med 1 tidsfeil unna cert.
Satser på at neste sesong blir like super. Vi har mye og trene på i vinter for å slå disse hundene i sør som er litt bortskjemte med mange stevner.
søndag 1. september 2013
STAV STEVNET 2013
I 2011 hadde Amia sin debut på Stavstevnet og i løpet av helgen tok hun sitt første hoppnapp (hun startet kun hopp den gangen). Så nå er det 3 og siste gangen vi er her. Det skal dessverre ikke arrangeres lengre. Veldig synd. 4 stevner på 3 dager og ikke lange kjøreturen unna.
I år ble det ingen napp. Vi fikk til en 1.plass i ag2 med feil. Det ble bare sånn nesten løp. Jeg tørr ikke å gå som på trening, noe som demper farten og dermed kommer vi ned på listen både på tid og unødvendige feil
Agility 2 fredag:
Hopp 3 fredag:
Agility 2 lørdag del 1:
Hopp 3 lørdag del 1:
Agility 2 lørdag del 2
Hopp 3 lørdag del 2:
Hopp 3 søndag:
I år ble det ingen napp. Vi fikk til en 1.plass i ag2 med feil. Det ble bare sånn nesten løp. Jeg tørr ikke å gå som på trening, noe som demper farten og dermed kommer vi ned på listen både på tid og unødvendige feil
Agility 2 fredag:
Hopp 3 fredag:
Agility 2 lørdag del 1:
Hopp 3 lørdag del 1:
Agility 2 lørdag del 2
Hopp 3 lørdag del 2:
Hopp 3 søndag:
fredag 16. august 2013
Nes(ten) stevnet 2013
Første helga i august tok vi turen til Nes stevnet. Selv om jeg har holdt på en del år nå så har jeg aldri vært på det stevnet. Jeg og Bente med hver vår hund sov i telt på stevneplassen og med Julie +hunder som nabo.
Det ble et nesten stevne for oss. Vi hadde to utrolige bra løp, men det ble bare nesten resultat. Amia fikk løpetid tidligere i uka og hadde ingen planer om å sitte på løpetidteppe, så jeg fikk et tips om å starte med henne.
Lørdag:
Ag 2 DISK (ikke film) (hun tyvstarter så vi går bare ut)
Hopp 3 DISK (hoppet et hinder feil vei)
Søndag:
Hopp 3 DISK
Agility 2 4.plass med 5 feil
Det ble et nesten stevne for oss. Vi hadde to utrolige bra løp, men det ble bare nesten resultat. Amia fikk løpetid tidligere i uka og hadde ingen planer om å sitte på løpetidteppe, så jeg fikk et tips om å starte med henne.
Lørdag:
Ag 2 DISK (ikke film) (hun tyvstarter så vi går bare ut)
Hopp 3 DISK (hoppet et hinder feil vei)
Søndag:
Hopp 3 DISK
Agility 2 4.plass med 5 feil
mandag 8. juli 2013
Ei fantastisk helg- NKK Leangen
I helga var det klart for NKK Leangen med Nidaros som arrangør for agility søndag(for NKK lørdag). Lørdagen startet med oppmøte kl 8. Sola hadde allerde begynt å titte frem og varmt ble det utover dagen. Amias første klasse var Ag2. Det ble DISK. Jeg husker ikke helt hvordan, men tror hu tok med seg et hinder eller noe for mye. I tillegg sprang hun ut av slalåmen. Men det var i hopp 3 det store skulle skje. Det var en ganske grei bane med mye fart i. Jeg startet nesten med henne for jeg visste jeg ville ta henne igjen ved pølsa som var hinder 3. Løpet gikk strålende unntatt en liten uenighet foran slalåmen. Vi kom oss feilfritt i mål. Resultatet ble 1.plass og storcert!
Søndagen ble en kaldere fornøyelse. Overskyet med mye vind. Idag skulle Amia også i ringen. Ut ifra PM så skulle hopp3 begynne 11.45 og utstilling kl 12. Men heldigvis ble det forsinkelser, som det alltid blir. Med mobilen i hånden briefet jeg banen og fikk flyttet oss som nr 1. Vi rakk det. Banen var en skikkelig løpebane og den hadde sine feller. Jeg er veldig fornøyd med løpet. Det ble en vegring siden jeg glemte og ta kontakt med Amia etter et rakrør, og derfor fortsetter hun mot et annet rør og når jeg kaller på henne er hun forbi hinderet hun skal ta. Tar henne tilbake og avslutter med stil. Resultat 2.plass med 5 feil. Så var det bare å løpe bort til utstillingsringen.
Jeg var så heldig at jeg slapp å gå med henne selv i ringen. Gunn var så snill og tok på seg oppdraget med å stille henne. Jeg overleverte Amia og sprang tilbake til agilityringen. Ventetiden ble lang og jeg var veldig spent da jeg tok turen tilbake til utstillingsringen en stund senere. Der ble jeg møtt med gratulasjoner. Jippi! Endelig fikk hun storcertet etter å ha vært så nære så mange ganger. Så nå er Amia blitt NORSK UTSTILLINGSCHAMPION. Ikke nok med det Tommy (leke og fremtidige agilitylagkamerat) ble BIR og senere nr 4 i gruppa og mor Malin ble BIM. Gratulerer til Gunn med fantastiske resultater.
Dagens og helgas siste oppgave for Amia var AG2. Helga ble avsluttet med stil. Nok en løpebane med en del feller. Amia var heit på start og jeg fikk ikke roet henne ned. Derfor bestemte jeg meg for å starte med henne. Noe tyvstart vil vi ikke ha. Jeg synes vi hadde fin flyt gjennom banen selv om jeg ikke er helt fornøyde med feltene, men hun var på. Resultatet ble 1.plass og vårt første napp i AG2.
Kan ikke si annet enn at jeg smilte med gjennom helga( unntatt da jeg ventet nervøs på utstillingsresultatet). Jeg er så glad i min vakre og flinke hund Amia. Lurer på om vi noen gang kan toppe dette her. Det meste klaffet i helga og med god hjelp fra gode venner kunne vi oppnå disse resultatene.
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Neste konkurranse er ikke før i august. Så nå skal vi trene fremover på det vi lærte på kurs.
Søndagen ble en kaldere fornøyelse. Overskyet med mye vind. Idag skulle Amia også i ringen. Ut ifra PM så skulle hopp3 begynne 11.45 og utstilling kl 12. Men heldigvis ble det forsinkelser, som det alltid blir. Med mobilen i hånden briefet jeg banen og fikk flyttet oss som nr 1. Vi rakk det. Banen var en skikkelig løpebane og den hadde sine feller. Jeg er veldig fornøyd med løpet. Det ble en vegring siden jeg glemte og ta kontakt med Amia etter et rakrør, og derfor fortsetter hun mot et annet rør og når jeg kaller på henne er hun forbi hinderet hun skal ta. Tar henne tilbake og avslutter med stil. Resultat 2.plass med 5 feil. Så var det bare å løpe bort til utstillingsringen.
Jeg var så heldig at jeg slapp å gå med henne selv i ringen. Gunn var så snill og tok på seg oppdraget med å stille henne. Jeg overleverte Amia og sprang tilbake til agilityringen. Ventetiden ble lang og jeg var veldig spent da jeg tok turen tilbake til utstillingsringen en stund senere. Der ble jeg møtt med gratulasjoner. Jippi! Endelig fikk hun storcertet etter å ha vært så nære så mange ganger. Så nå er Amia blitt NORSK UTSTILLINGSCHAMPION. Ikke nok med det Tommy (leke og fremtidige agilitylagkamerat) ble BIR og senere nr 4 i gruppa og mor Malin ble BIM. Gratulerer til Gunn med fantastiske resultater.
Dagens og helgas siste oppgave for Amia var AG2. Helga ble avsluttet med stil. Nok en løpebane med en del feller. Amia var heit på start og jeg fikk ikke roet henne ned. Derfor bestemte jeg meg for å starte med henne. Noe tyvstart vil vi ikke ha. Jeg synes vi hadde fin flyt gjennom banen selv om jeg ikke er helt fornøyde med feltene, men hun var på. Resultatet ble 1.plass og vårt første napp i AG2.
Kan ikke si annet enn at jeg smilte med gjennom helga( unntatt da jeg ventet nervøs på utstillingsresultatet). Jeg er så glad i min vakre og flinke hund Amia. Lurer på om vi noen gang kan toppe dette her. Det meste klaffet i helga og med god hjelp fra gode venner kunne vi oppnå disse resultatene.
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Neste konkurranse er ikke før i august. Så nå skal vi trene fremover på det vi lærte på kurs.
Abonner på:
Innlegg (Atom)