Gauldalhelga

(Foto tatt av blogg-brukshundene.wordpress.com)

Tilbake til ekte Trøndervær. Meget skiftene, men mest regn. Dette er vi trøndere vant til og ekvipasjer fra Nidaros gjorde det toppers i helga. Det ble napp etter napp på de fleste. Gratulere alle sammen og særlig til de tre heldige som kunne kapre seg hvert sitt cert.

Jeg og Kita måtte nøye oss med at Kita trenger napping (altså ta bort pels). Er ikke til å legge skjul på at jeg er litt skuffet etter helga. Kita har hatt kjempebrafart på treningene, og slalåmen som har vært ganske treg har hun spurtet gjennom. Men nok en gang når vi kommer til konkurranse forsvinner alt som ligner på fart. Man kan vel si at jeg har prøvd det meste for å få opp farten, men jeg har gått tom for ideer. Veldig synd, siden hun er en så stådig hund på banen og hun gjør alt riktig uansett hvilke baner vi får, men så var det det med farten da. Hun lunker liksom etter meg, litt flaut egentlig og springe med en hund som ser utrolig umotivert ut, men de skulle sett henne på trening. Problemer er heller ikke å få opp iveren før vi skal starte, den er på topp den. Hun haler og drar i båndet og vil på banen. Piper og bjeffer, men når vi starter løpet er liksom all iver helt borte. Men en gang må det jo løsne. Jeg håper fortsatt på den dagen Kita innser at det går an å springe en agilitybane i konkurranse og ikke gå den. Jeg vet hun kan siden hun har gjort det tidligere. Siden vi har tross alt kommet oss opp i klasse 2, så noe riktig har vi gjort.

Så resultatet i helga var at vi kom oss gjennom banene 3 var vel uten hinderfeil, på det ene var det vel en slalåmfeil, men vi fikk en drøss med tidsfeil. Siden det var så få startene kom vi likevel på tre 2.plasser. Men det er liksom napp som teller.

På siste løpet hadde vi antydning til bedre fart etter at jeg valgte å springe alle yttersvingene, så kanskje det skulle gå bra ihvertfall ett løp, men neida. Kita fant da ut at det var passende å plutselig stoppe opp å snuse litt. Jepp, det skal ikke være lett. Kita er og forblir alltid en sta og egen terriertispe som foretrekker og gjøre ting på sin måte og når hun selv vil. Men, men... Kita er Kita.

Dette er trolig siste agiltykonkurranse med bare en hund for min del. Neste agilitykonkurranse for vår del blir Stavstevnet på Tretten i slutten av juni, hvor Amia skal forhåpenligvis skal debutere i HOPP. Jeg ser veldig frem til det.

Men først skal Amia stilles ut både på Støren og Oppdal. Vi håper vi gjør det bedre enn på Sunndalsøra, selv om det ser litt mørkt ut. Amia har blitt litt tynn (så hun er på feitekur) og så har hun hatt på seg sele som har gnegd av en del pels. Håper dette ordner seg.